Saint Vincent og Grenadinene — kart og fakta

Om Saint Vincent og Grenadinene

Saint Vincent og Grenadinene er en liten øynasjon i de sørlige Windward Islands i det østlige Karibia. Den består av hovedøya Saint Vincent og en kjede av mindre øyer og holmer, kollektivt kjent som Grenadinene, som strekker seg sørover mot Grenada. Hovedstaden og den største byen er Kingstown på Saint Vincent med omtrent 25 000 innbyggere. Landets totale befolkning er rundt 110 000. Det er et selvstendig konstitusjonelt monarki med den britiske monarken som statsoverhode, representert av en generalguvernør. Landet ble uavhengig 27. oktober 1979 og er medlem av CARICOM og Samveldet. Økonomien har tradisjonelt basert seg på bananproduksjon, men etter nedgangen i preferanseeksportordninger har turisme og offshore finansielle tjenester vokst. Grenadinene er et populært seilemål, særlig øyene Bequia, Mustique, Canouan og Union Island. Saint Vincent var blant de siste karibiske øyene som ble kolonisert, delvis på grunn av voldsom karibisk motstand.

Geografi og landskap

Saint Vincent dekker circa 344 kvadratkilometer, mens Grenadinene legger til ytterligere 45 kvadratkilometer fordelt på tallrike små øyer og holmer. Saint Vincent er en kupert, vulkansk øy dominert av La Soufrière-vulkanen i nord, som stiger til 1 234 meter og er det høyeste punktet i det østlige Karibia. La Soufrière har brutt ut flere ganger i nedskrevet historie, med store utbrudd i 1902, 1979 og senest i april 2021, da titusener av beboere måtte evakueres fra øyas nordlige del. De sentrale og sørlige delene av Saint Vincent er også kuperte og tett bevokst. Colonarie og Yambou er de viktigste vannveiene. Mesopotamia-dalen i sør er fruktbar og produktiv. Grenadinene er lavere og flatere med sandstrender, korallrev og stille turkist vann. Bequia er den største av Grenadinene med rundt 18 kvadratkilometer. Tobago Cays utgjør en marin park innenfor Grenadinene.

Historie

Saint Vincent var bebodd av arawakaanske folk og deretter av øy-Karibia-folk, som kalte øya Hairouna. Columbus fikk øye på øya 22. januar 1498, Sankt Vincents dag. Europeiske forsøk på å bosette seg på øya på 1600-tallet ble kraftig motarbeidet av Karibia-folket. Franskmennene etablerte en bosetning ved Barrouallie i 1719 og utviklet sukkerplantasjer med enslaved afrikansk arbeidskraft. Afrikanske overlevende fra et skipsforlis nær Bequia blandet seg med Karibia-folket og dannet et eget samfunn kjent som Svarte Caribere eller Garifuna. Storbritannia fikk kontroll under Paris-traktaten i 1763. Den andre karibiske krigen 1795–1797, ledet av Garifuna-høvdingen Chatoyer — landets eneste nasjonale helt — endte med et nederlag, og rundt 5 000 Garifuna ble deportert til Roatán utenfor Honduraskysten. Frigjøringen kom i 1834. Øya oppnådde autonomi som assosiert stat i 1969 og full uavhengighet 27. oktober 1979 under statsminister Milton Cato.