Svalbard og Jan Mayen — kart og fakta

Om Svalbard

Svalbard er en norsk øygruppe i Nordishavet, beliggende omtrent midtveis mellom det norske fastlandet og Nordpolen, på breddegrader mellom 74° og 81° nord. Det administreres av Norge i henhold til Svalbardtraktaten av 1920, som gir statsborgere fra traktatens signatarland rett til å oppholde seg og drive næringsvirksomhet der. Den viktigste bosetningen og det administrative senteret er Longyearbyen på øya Spitsbergen. Den totale befolkningen er på rundt 2 500 personer, inkludert et norsk samfunn og et russisk gruvesamfunn i Barentsburg. Kullgruvedrift var historisk sett den viktigste næringen, men har avtatt betraktelig. I dag er turisme, forskning og satellittoperasjoner de fremste aktivitetene. Svalbard huser Svalbard globale frøhvelv, et anlegg som bevarer mangfoldet av kulturplanter. Det er ingen grensekontroll og ingen inntektsskatt for innbyggere, noe som gir øygruppen en uvanlig juridisk og økonomisk karakter.

Geografi og landskap

Svalbard dekker omtrent 61 000 kvadratkilometer, hvorav ca. 65 prosent er dekket av isbreer og permanent is. Hovedøya Spitsbergen har dramatisk fjelllandskap med skarpe topper, dype fjorder og enorme isbreer som kalver ut i havet. Andre viktige øyer er Nordaustlandet, Edgeøya og Barentsøya. Permafrost ligger under hele øygruppen. Klimaet er arktisk, med vintertemperaturer på gjennomsnittlig minus 15°C og temperaturer rett over frysepunktet om sommeren. Vestspitsbergenstrømmen modererer temperaturen noe. Øygruppen opplever polarnatt fra slutten av oktober til midten av februar og midnattsol fra slutten av april til slutten av august. Dyrelivet er rikt og inkluderer isbjørner, arktiske rever, reinsdyr, hvalross og enorme sjøfuglkolonier. Svalbard nasjonalpark og flere naturreservater beskytter store deler av villmarken.

Historie

Øyene ble sannsynligvis sett av norrøne sjøfarere på 1100-tallet, men den første klart dokumenterte europeiske oppdagelsen var av den nederlandske navigatøren Willem Barentsz i 1596. Deretter ble øygruppen sentrum for intensiv hvalfangst av nederlandske, engelske og dansk-norske hvalfangere på 1600- og 1700-tallet. Kullgruvedrift begynte tidlig på 1900-tallet og tiltrakk seg norske og russiske bosettere. Etter første verdenskrig tilkjente Svalbardtraktaten av 1920 suverenitet til Norge, mens signatarlandenes rettigheter ble bevart. Under andre verdenskrig ble øygruppen evakuert og utsatt for tyske militæroperasjoner. Etter krigen gjenopptok Norge administrasjonen. Den kalde krigen ga Barentsburg strategisk betydning som en sovjetisk tilstedeværelse i det høye Arktis, og dette russiske samfunnet eksisterer fortsatt under selskapet Arktikugol.